Søk

Menerstatning, Skadeserstatningsloven § 3-2

Hjemmel Skadeserstatningsloven § 3-2.

INNHOLD

I. Innledning

Mènerstatningen skal dekke ikke økonomisk tap, - tap i personlig livsutfoldelse, f. eks. at man etter skaden ikke kan drive friluftsaktiviteter, sport o.l.

"Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet. Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter § 3-2a."

Lovbestemmelsen er tolket slik at det tas utgangspunkt i det beløp som fremkommer ved å beregne menerstatning for yrkesskade i medhold av folketrygdloven, og Forskrift om beregning av menerstatning ved yrkesskade, 1997 nr. 373 . Beløpet tillegges 1/3, og man får det såkalte sammenligningsbeløpet. Sammenligningsbeløpet danner så grunnlaget for den endelige fastsettelsen, - som i prinsippet er opp til domstolenes frie skjønn.

Menerstatningen beregnes etter "Folketrygdens grunnbeløp", "G" på oppgjørstidspunktet, og skadelidtes alder ved skaden.
Beregningsmåten gir indirekte en rentekompensasjon til skadelidte, slik at det ikke beregnes renter på menerstatningen, såfremt "G" justeres til oppgjørs/domstidspunktet. Etter dette tidspunkt påløper renter etter Morarenteloven.
Forsikringer som særskilt dekker menerstatning gir krav på renter etter "FAL".

Vilkår:

Det er tre vilkår som , i tillegg til de alminnelige erstatningsvilkår, må være oppfylt for utmåling av menerstatning.

1. Skaden må være av medisinsk art.
2. Skaden må være varig eller langvarig,
3. Skaden må være betydelig.

II. Skade av medisinsk art

Skade av medisinsk art vil si skader og lyter som er angitt i Forskrift om beregning av menerstatning ved yrkesskade, 1997 nr. 373 , eller som kan sammenligninges med de skader som er nevnt i forskriften.

III. Varig eller langvarig skade

Skaden trenger ikke å være livsvarig, men må være langvarig.

Teori; Nygård - 3 til 5 år. Lødrup - 7 år og over.

I Rt. 2003 s.841 ble menerstatning tilkjent selv om skaden ville bedres over tid. Antydet 10 års varighet av psykisk skade. Kapitaliseringsfaktor satt til antatt varighet av skaden. En 32 år gammel mann hadde hatt tre samleier med en jente på 12 år. Oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 og ménerstatning for langvarig psykisk skade, jf skadeserstatningsloven §3-2. Uttalt at "Formålet med ménerstatningsordningen tilsier at det også må kunne utmåles erstatning for langvarige medisinske skader, i hvert fall når skaden antas å ville få minst en tiårs varighet. Virkningen av en slik langvarig skade vil klart kunne reduseres ved kompensasjon for den reduserte livsutfoldelsen skaden innebærer for skadelidte. Vi befinner oss imidlertid da i det nedre området, og Nygaards 3-5 år er etter min vurdering et for kort tidsrom."

I Rt. 2003 s. 1358 Psykolog-dommen ble varighetskravet ansett oppfylt ved skade som ble antatt å vare ca. 20 år. Den hadde allerede vart i 15 år. Menerstatningen ble ikke redusert selv om skaden ikke var livsvarig, slik som i Rt 2003 s. 841. Saken gjaldt erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som hadde skaffet seg utuktig omgang ved misbruk av stilling som terapeut. Det kunne ikke skilles mellom skade som fulgte av de enkelte overgrep og skade som fulgte av behandlingen.

IV. Betydelig skade

Som regel over 15 % medisinsk invaliditetsgrad.

V. Fastsettelsen

Rt 1977, side 782, Pallas-dommen fastsetter prinsippene for utmålingen. Mènerstatningen baseres på yrkesskadeforskriften, " nå " "Forskrift om beregning av menerstatning ved yrkesskade, 1997 nr. 373". Man kommer frem til det såkalte sammenligningsbeløpet ved å tillegge yrkesskadeerstatningen 1/3. Etter en konkret vurdering av sykdomsbildet ble det antatt at skaden var betydelig . Til støtte for dette ble det også vist til folketrygdloven §11-8. Menerstatningen ble satt til 20.000 kroner. Denne erstatning skulle fastsettes etter domstolenes frie skjønn, men ved fastsettelsen ble det sett hen til hva menerstatning i yrkesskadetilfellene ga som resultat.

Rt. 1985, side 46 Danselærer-dommen Oppjustering i forhold til sammenligningsbeløpet. Den medisinske invaliditet ble anslått til 50-60%. Det ble lagt til grunn at det ikke kunne påregnes at hun etter skaden ville kunne skaffe seg inntektsgivende arbeid av noen betydning.

Rt. 1991, side 697 fastsatte 43 % påslag i forhold til sammenligningsbeløpet. Skadelidte, en eldre mann ble 35 % ufør etter en legemsbeskadigelse som gjerningsmannen senere ble straffedømt for. Uførheten skyldtes hjerneblødning og venstresidige lammelser samt synsforstyrrelser. Mens erstatningssaken sto for herredsretten, fikk skadelidte hjerneslag/hjerteinfarkt som medførte at invaliditeten økte til 90 %. Høyesterett kom til at det ikke var årsakssammenheng mellom de to skadene. Ménerstatning ble utmålt på grunnlag av 35 % invaliditet. Dette såkalte sammenligningsbeløp var i underkant av kr 70.000, når man tar utgangspunkt i en uførhetsgrad på 35 %. Etter en samlet vurdering ble menerstatningen satt til kr 100.000.

Rt. 1999, side 887 fastsatte 22 % oppjustering i forhold til sammenligningsbeløpet. Uttalt at når individuelle forhold hos skadelidte fører til en skadefølge som er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle, kan ménerstatningen settes høyere enn etter den medisinske invaliditetsgrad, jf. yrkesskadeserstatningsforskriften §3 nr. 3. Oppjustering av menerstatningen fra kr. 180.000, til kr. 220.000,-. Skadevolderen var straffedømt for legemsfornærmelse mot skadelidte ved at sistnevnte ble påført store skader da han forsøkte å flykte gjennom et vindu. Skadene ved fallet fra vinduet ble ansett påregnelige i forhold til skadevolderens truende adferd. - Erstatningen ble ikke nedsatt fordi skadelidte hadde fått utbetalt et ikke ubetydelig beløp under en ulykkesforsikring.

Rt 2000, side 441 Kåsa-dommen Det var i dette tilfelle ikke grunnlag for nevneverdig skjønnsmessig tillegg til det som følger av den matematiske utregningen som etter rettspraksis er utgangspunktet for ménerstatningen etter skadeserstatningsloven §3-2. Uttalt at "Et eksempel i et rundskriv fra Rikstrygdeverket gjelder en mann som på forhånd har en ubrukelig høyre arm, og som så ved en arbeidsulykke mister høyre ben. Han kan få gruppeopprykk fordi den tidligere skaden gjør at han ikke kan bruke krykker, og dermed får spesielt store vansker med å bevege seg etter ulykken. - Jeg legger til grunn at A er kommet i en meget vanskelig situasjon etter biluhellet, med store smerteplager, men jeg kan ikke se at hennes tilfelle ville kvalifisert for gruppeopprykk etter forskriften. Jeg kan heller ikke se at den kombinasjonen hun har av plager fra før og etter biluhellet, kan gi tilstrekkelig grunn til noe vesentlig skjønnsmessig tillegg."

VI. Faktor - Diskonto:

Rentesats for kapitalisering av menerstatningen har ikke vært til behandling i Høyesterett. Praksis omkring renter, Rt. 1993 side 1524 Ølberg-dommen, Rt. 1993 side 1538 Horseng-dommen og Rt. 1993 side 1547 Skoland-dommen med 5 % diskonto gjelder fremtidig ervervstap og utgifter.

For kapitalisering av menerstatning etter Folketrygdloven gjelder Forskrift om beregning av kapitalverdien av trygdeytelser, 1997 nr. 273 hvor det anvendes 6 % rente og dødelighetsindeks for 1956-1960.

Etter en voldgiftsdom godtar forsikringsselskapene som regel 5 % rente, etter dødelighetsindeks for 1956-1960. I beregningsprogammet er denne faktor benevnt som Skalert 5 %.

VII. Årsakssammenheng:

I Rt. 2001 s. 320 Nilsen-dommen , er det bl.a. lagt tilgrunn at dersom trafikkulykken skal anses som årsak til skadelidtes invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditeten skal inntre. Foreligger det andre årsaksfaktorer i tillegg, må trafikkulykken i forhold til øvrige årsaksfaktorer fremstå som et vesentlig element i årsaksbildet. Se Rt. 1992 s. 64 P-pille dom II, Rt. 1997 s. 1 Rossnes-dommen , Rt. 1998 s. 1565 Anne Lene Lie-dommen og Rt. 2000 s. 418. Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng avgjøres ut fra hva som er mest sannsynlig. Er det er tvil , har skadelidte bevisbyrden . Hevder skadevolder at skaden ville ha inntrådt av annen årsak uavhengig av trafikulykken, har skadevolder bevisbyrden for dette, Rt. 1984 s. 466 Kvige-dommen, Rt. 1996 s.1718, Rt. 1997 s. 883, Rt. 1998 s. 186 og Rt. 1999 s. 1473 Stokke-dommen .

Rt 2005 s. 104 Saken gjaldt krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5, jf §1-3, for fysisk og psykisk skade etter et forsøk på drap begått av en som var sinnssyk da handlingen fant sted. Høyesteretts flertall kom til at gjerningsmannen i sin psykotiske tilstand var klar over at han gjentatte ganger stakk med kniv og at stikkene var rettet mot et menneske. Dermed handlet han forsettlig etter skadeserstatningsloven §3-5 bokstav a.

I utgangspunktet er det de samme årsaksregler som gjelder for yrkesskade som for erstatning etter Skadeserstatningsloven. I Rt 2000 s. 1614 Røykedommen er det bl. a. uttalt "Jeg understreker at når en skade skyldes flere samvirkende årsaksfaktorer, skal ikke ansvaret fordeles forholdsmessig mellom de ulike årsaksfaktorene, jf. Rt-1992-64, Rt-1999-1473 og Rt-2000-915. Men dersom årsaksfaktorene kan tilbakeføres til forskjellige ansvarlige skadevoldere, oppstår det et solidaransvar, jf. skadeserstatningsloven §5-3. Dersom man ved oppgjør etter yrkesskadeforsikringsloven skulle fravike dette grunnprinsippet, måtte det kreve positive holdepunkter i loven eller forarbeidene. Men etter min mening forutsetter lovens forarbeider tvert om at det også gjelder i denne sammenheng: Bevisregelen i §11 annet ledd begrunnes blant annet i at det kan være flere mulige årsaker til en sykdom, men det antydes overhodet ikke at det da kan bli tale om en forholdsmessig fordeling, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 58-59. Departementet synes klart å forutsette at en eventuell reduksjon må skje med hjemmel i medvirkningsbestemmelsen i §14."

I Rt. 2003 s. 338, Dykker-dommen ble forsikringsselskapet ansvarlig for hele skadelidtes tap til tross for at det også var andre årsaksfaktorer inne i bildet som var knyttet til skadelidtes egen person.

Om forholdet til trygdemyndighetenes avgjørelser er det i Ot.prp.nr.44 1988-1989 uttalt på side 56 bl.a. "En vil imidlertid peke på at det i praksis vil bli - og bør bli -lagt stor vekt på trygdemyndighetenes standpunkt til om skaden berettiger til stønad etter folketrygdlovens kap. 11. Riktignok formuleres avgrensningskriteriene noe forskjellig i ftrl kapittel 11 og utvalgets lovutkast. Trygdemyndighetenes standpunkt vil likevel ha en viss konfliktforebyggende virkning. Utvalget finner det riktig at en på denne måten tilstreber en praksis som ligger nær opp til trygdemyndighetenes."

For å oppnå trygdererttigheter gjelder imidlertid hovedårsakslæren. Se Rt 2005 s. 495 Røyking. Kvinne hadde fått lungekreft etter i lengre tid både å ha røykt selv og vært utsatt for passiv røyking under arbeidet. Spørsmålet i saken var om sykdommen i sin helhet kunne godkjennes som yrkesskade. Høyesterett forsto folketrygdloven §13-4 annet ledd bokstav d slik at betingelseslæren i erstatningsretten ikke er innført ved godkjenning av yrkessykdom som yrkesskade. Da den passive røykingen ikke ble ansett å være hovedårsaken til lungekreften, ble yrkessykdommen ikke i sin helhet godkjent som yrkesskade. Årsaksspørsmålet for behandlingsutgifter ble behandlet i HR. 13.06.2006 Uttalt at "Jeg er blitt stående ved at folketrygdloven § 5-25 første ledd første punktum må forstås slik at det er et vilkår for å få dekket utgifter at behandlingen hovedsakelig eller i det vesentlige skyldes yrkesskadeplager. Det gjelder med andre ord et hovedårsaksprinsipp. Men jeg finner grunn til å bemerke at Trygderetten i sin alminnelighet ved praktisering av årsakskravet her synes å ha sett hen til karakteren av de stønadskrav som behandles, og det er etter mitt syn ikke foranledning til at Trygderetten skal legge om denne praksis i mer restriktiv retning."

Eidsivating 18-5-2006 Erstatning etter voldtekt med i alt kr 1.675.000, omfattet oppreisning, menerstatning kr. 300.000,-, påløpte og framtidige utgifter, lidt og framtidig inntektstap. Sivil sak.

VIII. Samordning

Samordning med ervervserstatning. Rt. 1993, side 1524 Ølberg-dommen Uttalt at "det normalt er ingen grunn til å la menerstatningen få innflytelse på ervervserstatningen. I nærværende sak var det ikke grunn til det."

Samordning med ulykkesforsikring er behandlet i Rt 1999, side 887 Erstatningen ble ikke nedsatt fordi skadelidte hadde fått utbetalt et ikke ubetydelig beløp under en ulykkesforsikring.

Rt 1999, side 711 Bryggeså Skadeserstatningsloven §3-7 nr. 3 gir et forsikringsselskap adgang til å forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt. Regressadgangen omfatter også ulykkesskadeytelser under en såkalt personalkaskoforsikring som arbeidsgiver hadde tegnet, og som også omfattet ulykkesskade påført den sikrede i vedkommendes fritid.

Rt 2005, side 769 En mann ble påført skader i en trafikkulykke og ble tilkjent erstatning fra bilens trafikkforsikringsselskap. Skaden var også etter sin art omfattet av en ulykkesforsikring tegnet av mannens arbeidsgiver. Høyesterett kom til at ulykkesforsikringsselskapet kunne kreve regress innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse, jf skadeserstatningsloven §3-7 nr 3.

IX. Teknisk

Velg kjønn, kapitaliseringsfaktor og medisinsk invaliditetsgrad. Skadelidtes alder ved skaden hentes fra forutsetninger.

Faktor RTV 4 % og 6 % kapitaliserer etter Rikstrygdeverkets tabeller. Disse baserer seg på levealdersindeks for 1956-1960, Forskrift om beregning av kapitalverdien av trygdeytelser, 1997 nr. 273

Skalert 5 % faktor tar utgangspunkt i levealdersindeks 1956-1960 som anvendes ved kapitalisering av trygdeytelser. Sosialdepartementet har ikke utarbeidet særskilt 5 % tabell.

Dersom skadeperioden for medisinsk invaliditet ikke vurderes som livsvarig, slik som f.eks. i avgjøresen i Rt. 2003 s.841 går man frem slik;

1. Velg annen faktor.
2. Velg annen periode.
3. Tast inn diskonto for perioden.
4. Antall år fremover fra skadeåret tastes inn.