Søk

Inntektstap

Hjemmel Skadeserstatningsloven § 3-1.

INNHOLD

I. Innledning

inntektstapet skal erstatte skadelidtes reduksjon i - , eller bortfall av inntekter som følge av skaden. Det må foretas en sammenligning mellom inntekter med og uten skaden. Ofte må begge inntektsnivåer anslås skjønnsmessig. Dette er selvsagt når det gjelder inntektstap i fremtiden.

Når det gjelder tapet i fremtidig inntekt, dvs den tapte inntektsevnen, er oppgaven i første rekke å finne frem til to hypotetiske økonomiske karrieremønstre. Først må det klarlegges hvilke inntekter skadelidte ville hatt uten skaden, normalt frem til pensjonsalderen. Deretter må det tas standpunkt hvilke inntekter skadelidte vil ha med skaden. Differansen mellom disse karrieremønstre utgjør det tapet som er gjenstand for erstatning. Ved vurderingen av hva skadelidte vil tjene med skaden, skal det skje en objektiv vurdering, idet det etter skl. §3-1 annet ledd skal legges vekt på « skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning praksis, alder og muligheter for omskolering ». Noe særlig nytt representerte ikke dette, idet disse momentene allerede var nedfelt i rettspraksis.

Den som skal fastsette erstatningen må følgelig ta standpunkt til faktorer som er usikre. Det er vanlig å beregne årstapet etter den såkalte nettometoden, dvs. at den skatt skadelidte skal betale etter begge karrieremønstre kommer til fradrag. I fradrag ved beregningen av den antatte inntekt kommer ikke bare skadelidtes arbeidsinntekter inn i bildet, men også de trygdeytelser m.v. som skal trekkes fra krone for krone.

Det årlige tap man etter dette kommer frem til, må omregnes til et engangsbeløp. Valget av kapitaliseringsfaktor er betinget av hvor mange år den tapte inntekt ville kommet inn, og en rentefot. Engangsbeløpet må imidlertid justeres opp fordi det er gjenstand for formuesbeskatning, og avkastningen for inntektsskatt etter dagens satser en flat skatt på 28 %. Også her er det den nettoen som står til skadelidtes disposisjon som er av betydning. Dette tillegg for den skalte skatteulempen har i praksis reist betydelige problemer, som imidlertid ved dommene fra 1993 i stor utstrekning er avklart.

Ved alle erstatningsposter skal det gjøres fradrag for sparte utgifter og de økonomiske fordeler ellers som skadelidte har etter skaden, jf. Rt. 1968 s. 278 og Rt.1981 s. 138. Dette synet ble bekreftet ved dommene fra 1993. I praksis oppsår det ofte tvist om hvilke sparte utgifter som her er relevante, idet de øker skadelidtes disponible inntekt og vil derfor bidra til å redusere erstatningen. Hvor skadelidte er ervervsmessig ufør, er poster som bortfall av reiseutgifter til og fra arbeid og fagforeningskontingent eksempler på slike utgiftsposter. Hvor skadelidte hevder at han ved å ta en langtidsutdannelse ville fått høye inntekter på grunn av utdannelsen, oppstå;r spørsmålet om han da ville hatt studielån og omfanget av det, og i tilfelle hvilken innflytelse det skal ha på erstatningsberegningen at skadelidte etter skaden ikke vil oppta et slikt lån.

Når erstatningen skal kompensere det individuelle økonomiske tapet, er det ikke skaden som sådan som har interesse. Det er skadens betydning for den enkelte skadelidtes inntektsevne det er oppgaven å finne frem til. Den samme skade vil derfor normalt medføre ulike erstatninger - snekkeren som mister høyre hånd vil nok få en betydelig høyere erstatning enn advokaten som lider samme skjebne. Å knytte erstatningen til skaden og ikke til skade følgene, vil derfor i mange tilfelle gi vilkårlige resultater.

Hvor skadelidte arbeidet i hjemmet - den typiske husmor situasjonen - har det lenge vært erkjent i rettspraksis at bortfallet av eller den reduserte evne til å utføre dette arbeidet, representerte et tap i fremtidig inntekt. Dette lovfestet i skl. §3-1 tredje ledd.

Inn under uttrykket lidt skade i skl. §3-1 første ledd kommer for det første det lidte inntektstapet. Det er tapet i tidsrommet mellom skaden og oppgjørstidspunktet eller domstidspunktet.

Var skadelidte i arbeid på skadetidspunktet, vil det for korte tapsperioder ikke oppstå spesielle problemer å beregne tapet. Som oftest er skadelidte arbeidstaker, og sykepengeordningen medfører da at skadelidte full lønn fra første sykedag og ett år fremover. Sykepengeordningen dekker imidlertid for eksempel ikke tapte overtidsinntekter, tapte biinntekter eller lønnsopprykk og et forsinket karriereopprykk som skadelidte ville ha fått uten skaden.

Loven gir anvisning på at påført og fremtidig tap utmåles for seg selv. Dette er nødvendig bl.a. fordi skattereglene er forskjellige. Erstatning for påført inntektstap er skattepliktig. Påført nettotap må derfor tillegges skatt. Dette er en komplisert operasjon, og må databeregnes, se Bruttofisering

Erstatning for fremtidig inntektstap er, med visse reservasjoner - se nærmere LigningsABCen, skattefri hvis erstatningen utbetales som et engangsbeløp. Det vil imidlertid i den fremtidige tapsperiode påløpe skatt på renter/avkastning av erstatningssummen samt skatt på formue. Skadelidte skal ha erstattet denne skatteulempen, se Skatteulempe

Erstatningsjus.no anvender ikke metoden med et basisår som i sin helhet betraktes som å tilhøre fremtidig tap. Isteden settes skillet mellom påført og fremtidig tap nøyaktig til valgt oppgjørsdato. Grunnen er at lovens forutsetning er full erstatning, hvoretter oppgaven blir mest mulig korrekt å utmåle skadelidtes tap.
Ønsker man å bruke basisår-metoden, gjøres dette enkelt ved å sette oppgjørsdato til årets begynnelse eller slutt.

II. Tap i fremtidig pensjon

Tap som følge av skaden i fremtidig pensjon skal erstattes, se Rt. 1993 side 1524 Ølberg-dommen. Det ble uttalt at "det i prinsippet ikke kan være tvilsomt at et slikt tap må kunne kreves dekket. Etter min mening bør det legges til grunn at også A vil lide et påregnelig tap som følge av tapte pensjonspoeng, og dette bør få en viss betydning ved erstatningsfastsettelsen. Derimot finner jeg det for usikkert å regne med at han uten skaden ville oppnådd en høyere pensjon enn etter folketrygdens regler."

Erstatningsjus.no beregner pensjonstapet automatisk enten som ren alderpensjon etter folketrygden, eller tjenestepensjon etter satser for Statens Pensjonskasse, sistnevnte samordnet med folketrygden. Hvordan dette gjøres er beskrevet nedenfor under XI. Teknisk.

III. Reallønnsvekst Fremtidig lønnsutvikling

Høyesterettspraksis var lenge avvisende til å gi erstatning for fremtidig reallønnsvekst, se 1993-dommene. Det er dels vist til at slikt tap for en del er innbakt i kapitaliseringsrenten, dels at slik vekst vil bety lite for beregningen.

Høyesteretts dom av 12.12.2014, - om kapitaliseringsrente, gir en delvis avklaring. Det slås fast at reallønnsvekst ikke er innbakt i kapitaliseringsrenten på 4%. Men spørsmålet om tap av reallønnsvekst generelt er et erstatningsmessig tap, ble det ikke tatt stilling til. Partene i saken hadde ikke hadde prosedert spørsmålet.

Teknisk beregnes tap av fremtidig lønnsvekst slik:

1. Under fremtidig innteksttap "Ligingsposten i fremtidige år" velg "Endre fremover".
2. I bildet som da vises velges antatt årlig prosentvis fremtidige endring og "Øk posten".
3. "Bruk" setter endrigen for vedkommende post automatisk inn i alle fremtidige tapsår.

Høyesteretts avgjørelse gjør fastsettelsen av fremtidig inntektstap i den enkelte sak mer utfordrende og arbeidskrevende enn hva som til nå har vært praksis etter retnigslinjene i Horseng-saken. Både med og uten skaden vil det kunne være poster som kan ha en realutvikling.

I motsetning til i reallønnsvekstspørmålet er det sikker rett at utsikt til bedre lønnsplassering, opprykk, bedre betalt stilling o.l. skal tas med i tapsberegningen. Dette gjøres ved å gå til det eller de tapsår som endringen vil finne sted og der forandre inntektsforutsetningene.

IV. Kapitaliseringsrente

Kapitaliseringsrenten er 4%, Høyesteretts dom av 12.12.2014.

Gjennomsnittsrente kalt Midtrente er standardforslaget i Ejus. Dette kan endres til både forskudds- og etterskuddsrente.

V. Forholdet til utgifter og arbeid i hjemmet

I beregningen av det årlige inntektstapet skal det gjøres fradrag for utgifter som skadelidte ikke lenger har etter skaden. Typisk er at skadelidte f.eks. ikke lenger vil ha reiseutgifter. Programmet håndterer denne fradragsregelen ved at utgifter med og uten skaden tastes inn i beregningen. Den skattemessige behandling av utgiftsposten som gjelder for angjeldende tapsår, blir det tatt hensyn til i tapsberegningen.

Ved utmåling av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-1, beregnes erstatningen for nedsatt evne til arbeid i hjemmet tilsvarende som utgiftsposter. Rt. 2000 side 441 Kåsa-dommen Forsikringsselskapet anførte forgjeves som et generelt synspunkt at redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet inngår i ervervstapet, og ikke kan erstattes i tillegg til tap av evne til å utføre lønnet, arbeid i full stilling, jfr. skadeserstatningsloven §3-1.

Motsatt løsning ved yrkesskader, se Rt. 1998 side 1916 Martinsen-dommen Høyesterett fant at erstatning for utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter i hjemmet, normalt måtte anses som en merutgift knyttet til tap av arbeidsevnen. Slike utgifter måtte i dette tilfelle anses innbefattet i tidligere utbetalinger vedrørende tap i fremtidig inntekt. - Erstatning for påført og fremtidig reduksjon i ektefellens pensjon var ikke en utgift som kunne dekkes etter Trygghetsforsikringen.

VI. Forholdet til menerstatningen

Rt. 1993 side 1524 Ølberg-dommen Menerstatningen får ikke innflytelse på ervervserstatningen. Uttalt at "Det kan spørres om det er godt begrunnet å redusere skadelidtes ervervstap under henvisning til at han har fått en høy menerstatning. Forholdet er da også kritisert i juridisk teori. Beregningen av inntektstap og menerstatning foregår på forskjellige måter og har forskjellige formål. Det er også vanskelig å angi nærmere hvilken betydning menerstatningen skal ha i de ulike tilfelle av ervervstap - der innslaget av skjønn allerede er meget stort. Etter min mening er det normalt ingen grunn til å la menerstatningen få innflytelse på ervervserstatningen. I nærværende sak er det ikke grunn til det."

VII. Renter påført inntektstap

Renter påført tap regnes vanligvis fra 1. juli i tapsåret med sats i medhold av morarenteloven. Systemet beregner renten etter den til enhver tid gjeldende morarente gjennom tapsperioden. For enkelte år kan rente i og utenfor næringsforhold være ulike. Hvis den ansvarlige er et forsikringsselskap, benyttes næringsrente.

Hvis det ikke skal benyttes rente etter satser i Morarenteloven, er det anledning til å velge annen sats. Dette kan være aktuelt hvor skadevolder ikke er blitt gjort kjent erstatningskravet før på et senere tidspunkt.

Rt. 2002 s. 71 Tok avstand fra tidligere lære om at renter krever særskilt hjemmel. Avsavnsrenten før påkrav ble satt til mellom 3 og 4 % p.a. Advokat var dømt til å betale erstatning til oppdragsgiver etter å ha handlet uforsvarlig i forbindelse med innløsning av en festekontrakt. Høyesterett kom til at tilfellet ikke kom inn under forsinkelsesrenteloven §3 tredje ledd, som kun gjelder erstatningskrav for perioden etter påkrav. Høyesterett fant ikke grunn til å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krevde særskilt hjemmel. Rentetapet var å anse som påregnelige erstatningsposter

Rt. 2003 s. 1358 Erstatningspostene for påførte tap - påførte utgifter og påført inntektstap - skal tillegges en avsavnsrente for perioden fra beløpet ble betalt av skadelidte eller inntekten skulle vært oppebåret til erstatningen utbetales. Partene er enige om at avsavnsrenten settes til 5 % p.a.

Det kan brukes desimaltall for renter i programmet. Bruk punktum som skille mellom heltall og desimal.

VIII. Tredjemannstap o.l.

Rt. 2004 s. 1816 Forsikringsselskapet hadde godtatt ansvar etter bilansvarsloven for dekning av tapte lønnsinntekter til en trafikkskadet hovedaksjonær i et firma i skiltbransjen. Høyesteretts flertall kom til at skadelidte ikke kunne kreve at erstatningen omfattet fremtidig tapt eierinntekt i form av aksjeutbytte fra selskapet, som følge av at skaden reduserte selskapets verdiskapning og nettoinntekt etter skaden, jf skadeserstatningsloven §3-1. Med støtte i rettspraksis kom Høyesteretts flertall til at heller ikke aksjeselskapet hadde krav på erstatning for disse utgiftene. Dissens 3-2.

Rt. 2006 s. 684 Krav på erstatning for fremtidig ervervstap faller bort hvis skadelidte senere dør av annen årsak enn den ansvarsbetingende skadehendelsen.

IX. Årsak og bevis

Årsakssammenheng

I Rt. 2001 s. 320 Nilsen-dommen , er det bl.a. lagt tilgrunn at dersom trafikkulykken skal anses som årsak til skadelidtes invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditeten skal inntre. Foreligger det andre årsaksfaktorer i tillegg, må trafikkulykken i forhold til øvrige årsaksfaktorer fremstå som et vesentlig element i årsaksbildet. Se Rt. 1992 s. 64 P-pille dom II, Rt. 1997 s. 1 Rossnes-dommen , Rt. 1998 s. 1565 Anne Lene Lie-dommen og Rt. 2000 s. 418.

Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng avgjøres ut fra hva som er mest sannsynlig. Er det er tvil , har skadelidte bevisbyrden . Hevder skadevolder at skaden ville ha inntrådt av annen årsak uavhengig av trafikulykken, har imidlertid skadevolder bevisbyrden for dette, Rt. 1984 s. 466 Kvige-dommen, Rt. 1996 s.1718, Rt. 1997 s. 883, Rt. 1998 s. 186 og Rt. 1999 s. 1473 Stokke-dommen .

I utgangspunktet er det de samme årsaksregler som gjelder for yrkesskade som for erstatning etter Skadeserstatningsloven. I Rt 2000 s. 1614 Røykedommen er det bl. a. uttalt "Jeg understreker at når en skade skyldes flere samvirkende årsaksfaktorer, skal ikke ansvaret fordeles forholdsmessig mellom de ulike årsaksfaktorene, jf. Rt-1992-64, Rt-1999-1473 og Rt-2000-915. Men dersom årsaksfaktorene kan tilbakeføres til forskjellige ansvarlige skadevoldere, oppstår det et solidaransvar, jf. skadeserstatningsloven §5-3. Dersom man ved oppgjør etter yrkesskadeforsikringsloven skulle fravike dette grunnprinsippet, måtte det kreve positive holdepunkter i loven eller forarbeidene. Men etter min mening forutsetter lovens forarbeider tvert om at det også gjelder i denne sammenheng: Bevisregelen i §11 annet ledd begrunnes blant annet i at det kan være flere mulige årsaker til en sykdom, men det antydes overhodet ikke at det da kan bli tale om en forholdsmessig fordeling, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 58-59. Departementet synes klart å forutsette at en eventuell reduksjon må skje med hjemmel i medvirkningsbestemmelsen i §14."

I Rt. 2003 s. 338, Dykker-dommen ble forsikringsselskapet ansvarlig for hele skadelidtes tap til tross for at det også var andre årsaksfaktorer inne i bildet som var knyttet til skadelidtes egen person.

Om forholdet til trygdemyndighetenes avgjørelser er det i Ot.prp.nr.44 1988-1989 uttalt på side 56 bl.a. "En vil imidlertid peke på at det i praksis vil bli - og bør bli -lagt stor vekt på trygdemyndighetenes standpunkt til om skaden berettiger til stønad etter folketrygdlovens kap. 11. Riktignok formuleres avgrensningskriteriene noe forskjellig i ftrl kapittel 11 og utvalgets lovutkast. Trygdemyndighetenes standpunkt vil likevel ha en viss konfliktforebyggende virkning. Utvalget finner det riktig at en på denne måten tilstreber en praksis som ligger nær opp til trygdemyndighetenes."

Adekvans

Rt. 1997 s. 1 Rossnes-dommen Ikke adekvat årsakssamenheng.

Rt. 2001 s. 320 Nilsen-dommen Psykisk skade etter trafikulykke var erstatningsmessig.

Rt. 2007 s.158 Ikke adekvat årsakssamenheng ved psykisk skade. Det sentrale særtrekk ved adekvansvurderingen i forbindelse med denne skaden, og som skiller den fra det som var tilfelle i Rt-2001-320, er at den ikke har direkte tilknytning til selve ulykken. Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken, noe som taler mot å la skaden bli omfattet av bilansvaret. Avgjørende for meg har imidlertid vært at når sykdomsutviklingen i vesentlig grad har sin bakgrunn i en adferd i strid med klare og gjentatte medisinskfaglige råd, er dette en utvikling som A, slik Weisæth uttrykker det, selv må bære et vesentlig ansvar for. Når motivasjonen for denne adferden i alle fall for en del synes å ha vært utsikten til å oppnå en betydelig erstatningsutbetaling, er det et ytterligere moment som gjør det lite rimelig at skadevolder skal dekke skaden.

Erstatningsutmålingen

Utgangspunktet er at inntektsnivåer uten og med skaden blir å fastsette etter det som finnes mest sannsynlig. Inntektsforhold med skaden, for såvidt gjelder påført ervervstap, vil fremgå av selvangivelser og utskrifter fra ligningen. Inntekter uten skaden blir å fastette etter hva som vurderes som sannsynlig. Er det tvil har skadelidte tvilsrisikoen for tapets størrelse, jfr. Rt. 2003 s. 338, Dykker-dommen. Det ble bl.a uttalt at "når det anføres at det ville ha skjedd en så betydelig økning som i dette tilfellet, skjerpes kravet til hvilke bevis som må fremlegges for at det påståtte tapet skal være sannsynliggjort "

I Rt. 2003 s. 338, Dykker-dommen ble forsikringsselskapet ansvarlig for hele skadelidtes tap til tross for at det også var andre årsaksfaktorer inne i bildet som var knyttet til skadelidtes egen person. Motsatt i Rt. 1999 s. 1473 Stokke-dommen hvor trafikkulykken, ved fastsettelsen av fremtidig ervervstap, bare ble tilskrevet 50% til tross for at skadelidte hadde en ervervsuførhet på 100%. Stokkes uførhet og tapte ervervsevne skyldtes flere selvstendige samvirkende årsaker og ansvaret ble delt. Forskjellen på avgjørelsene er antagelig at hvis årsaksfaktorene alene kan knyttes til bestemte deler av skaden/tapet, hefter skadevolder bare for den skaden som han er årsak til. Dette må da forutsette at skadene og skadefølgene kan skilles fra hverandre.

Debitor har bevisbyrden for såkalte hypotetiske hendelsesforløp, d.v.s. at tapet likevel ville ha inntrådt, se Rt. 2000 s. 679 , Rt. 1999 s. 1473 Stokke, Rt. 1998 s. 186 , Rt. 1998 s. 740 og Rt. 1996 s. 1718 . Debitors bevisbyrde er tung, se. Viggo Hagstrøm ," Compensatio lucri cum damno" .I HR. 2007 s. 00782 tok Høyesterett prejudisielt standpunkt til hvordan saken ville ha falt ut hvis advokat ikke hadde oversittet frist.

Pasientskade

Rt. 2006 s. 1217 Etter hjerteundersøkelser og senere hjerteoperasjon, fikk pasienten varig skade som førte til 100% ervervsmessig uførhet. Selv om skaden ga betydelige plager, kunne ikke Høyesterett se at selve skadeomfanget var så stort at dette alene kunne danne grunnlag for erstatning, når skaden ble sammenholdt med den livsnødvendige behandlingen pasienten fikk.

Trygdererttigheter

For å oppnå trygdererttigheter gjelder hovedårsakslæren. Se Rt 2005 s. 495 Røyking. Kvinne hadde fått lungekreft etter i lengre tid både å ha røykt selv og vært utsatt for passiv røyking under arbeidet. Spørsmålet i saken var om sykdommen i sin helhet kunne godkjennes som yrkesskade. Høyesterett forsto folketrygdloven §13-4 annet ledd bokstav d slik at betingelseslæren i erstatningsretten ikke er innført ved godkjenning av yrkessykdom som yrkesskade. Da den passive røykingen ikke ble ansett å være hovedårsaken til lungekreften, ble yrkessykdommen ikke i sin helhet godkjent som yrkesskade. Årsaksspørsmålet for behandlingsutgifter ble behandlet i HR. 13.06.2006 Uttalt at "Jeg er blitt stående ved at folketrygdloven § 5-25 første ledd første punktum må forstås slik at det er et vilkår for å få dekket utgifter at behandlingen hovedsakelig eller i det vesentlige skyldes yrkesskadeplager. Det gjelder med andre ord et hovedårsaksprinsipp. Men jeg finner grunn til å bemerke at Trygderetten i sin alminnelighet ved praktisering av årsakskravet her synes å ha sett hen til karakteren av de stønadskrav som behandles, og det er etter mitt syn ikke foranledning til at Trygderetten skal legge om denne praksis i mer restriktiv retning."

X. Lemping m.v.

Rt. 1997 side 883 Skalle-dommen Skadevolderen som tidligere var straffet for å ha skallet til skadelidte, jfr. straffeloven §229, ble etter lempning av erstatningsbeløpet, jfr. skadeserstatningsloven §5-2, pålagt å betale kr. 550.000,- i erstatning. Kravet ble uten lemping beregnet til kr. 1.056.476,-. Uttalt at det ikke var naturlig å foreta lempning av et oppreisningsbeløp.

I Rt. 2003 s. 338, Dykker-dommen ble erstatningen ikke satt ned til "borgerlig jevnmål". Uttalt at inntektsnivået ikke var uvanlig høyt.

XI. Teknisk

Systemet beregner erstatning for inntektstap etter den såkalte nettometoden. Antatt inntekts- og utgiftsforhold uten skaden sammenlignes med forholdene som skadet, begge netto etter skatt.

Skillet mellom påført og fremtidig tap, samt pensjonstap og levealder, hentes fra inntastede forutsetninger.

Skatt på påført tap behandles under bruttofisering. Fremtidstap er skattefritt, men det vil påløpe skatt på renter og formue, se skatteulempe.

Fremtidig inntektstap ved yrkesskade og barneerstatning er standardisert. Gjør egen beregning.

Fremtidige tapsposter skrives automatisk fremover fra og med det tapsåret det beregnes i, frem til pensjonsåret. Endringer i fremtidige forutsetninger gjøres ved å gå til angjeldende tapsår, og gjøre endringer der. Endringene vil deretter, for det fremtidige tap, bli brukt fremover til pensjonsalder, eventuelt til en ny fremtidig endring blir gjort. Bruk av slike endringer kan være aktuelt hvis man har holdepunkter for lønnsopprykk o.l. i fremtiden.

Pensjon
Tap som følge av skaden i fremtidig pensjon skal erstattes, se Rt. 1993 side 1524 Ølberg-dommen. Tap i fremtidig pensjon kan anslås på flere måter, f.eks. ved en serviceberegning fra Trygdeetaten, manuell beregning hos skadelidtes lokale trygdekontor, eller Automatisk beregning i programmet. Vår generelle anbefaling er å benytte sistnevnte metode såfremt skadelidte ikke har pensjonsordninger som i vesentlg grad bygger på andre regler enn folketrygdens og Statens pensjonskasses bestemmelser.

Manuell beregning
Ved manuell beregning kan man hente inn beregning hos trygdekontoret over hvilken pensjon skadelidte vil motta under gitte forutsetninger. Tilsvarende vil man kunne få beregninger fra pensjonskasser og pensjonsforsikringsselskaper. Gå deretter til pensjonsåret, og sett inn de beregnede pensjoner.

Trygdeetatens standardiserte serviceberegning bør ikke anvendes ukritisk ved utmåling av personskaderstatning. Den baseres bl.a. på siste års selvangivelse, og beregner heller ikke tjenestepensjon. Manuell beregning fra trygdekontor eller pensjonsordning gir ikke større nøyaktighet enn verdien av de prognoser om fremtidige inntektsforhold uten skaden som anvendes, og i nominelle tall.

Automatisk beregning
Automatisk beregning vil ofte gi tilstrekkelig nøyaktighet til å anslå skadelidtes tap av pensjon. Metoden vil klart gi et mer riktig bilde enn en serviceberegning fra Trygdeetaten. Svakhetene med manuelle beregninger er nevnt forran.

Trykk på "Pensjon m.v.", og deretter "Pensjonsberegning". "Hent tall", henter tall fra året før pensjonsåret. Pensjon med skaden er foreslått til pensjon med skaden i året før pensjon, - noe som regelmessig er korrekt i den enkelte sak. Pensjon uten skaden beregnes automatisk enten til kun folketrygd, eller tjenestepensjon basert på reglene i Statens pensjonskasse, og deretter samordnet med folketrygden. Trykk på "Sett inn begge", og pensjonstapet er; - beregnet, - kapitalisert, - tillagt skatteulempe, og inngår i samlet tap.

Man går til et bestemt tapsår enten med nedtrekksmenyen, piltastene eller hurtigvalg som hopper til sentrale år.