Historie

1. Oversikt

Historisk oversikt over personskadeerstatning.

2. Mesopotamia

Ur-Nammus lover er den eldste kjente tavle som inneholder en lovsamling som har blitt bevart til i dag. Den ble skrevet på sumerisk (syd Irak) en gang rundt 2100-2050 f.Kr. Ansett som forløper for Hammurabis lover 300 år senere. Lovtekst.

Ur-Nammus lover har flere bestemmelser om erstatning for personskade. Artikkel 18 en halv mina sølv for tap av øye, artikkel 19 ti sekler for avkuttet fot, artikkel 20 en mina for en knust lem, artikkel 21 to tredjedeler av en mina med sølv for skadet nese og artikkel 22 to sekler med sølv for utslått tann.

En sekel er 11 gram. En mina er 60 sekel.

Kong Hammurabi var den sjette kongen av Babylon fra 1792 f.Kr.. til 1750 f.Kr.(da han døde). Lovtekst Hammurabis lover. Disse lovene er skrevet på steintavle som ble gjenfunnet i Persia (dagens Iran) i 1901 av Jacques de Morgan. Antagelig ført dit etter Babylons invasjon av kongen av Elam, Shutruk-Nahhunte, i det 12. århundre f.Kr. Nå i Louvre Paris. Mye tyder på at mange rettsregler kan spores tilbake til Hammurabi.

Hammurabis lov artikkel fra nr. 195 til 201 og fra nr. 209 til 214 har bestemmelser om både erstatning og straff for personskader.

3. Romersk rett

De "Tolv tavler",som var i bronse, ble hengt opp i Forum Romanum 449 f.Kr., senere ødelagt av gallerne 390 f.Kr. Tavlene 4-6 hadde regler for pater familias uinnskrenkede makt.

Flere tidligere regimer samlet deler av romersk rett, men ikke i den grad som i lovsamlingen Corpus Juris Civilis. Den ble utarbeidet under keiser Justinian (527 – 565) i østromer riket. Justinian gjorde lovverket gjeldende også i det som hadde vært det vestromerske riket. Ved universitetet i Bologna ble det holdt forelesninger i romerrett fra 1088. Lovsamlingen fikk da betydning for rettsutviklingen også i Norge.

Erstatningsretten er et av de største bidrag romerne ga til rettsutviklingen. Regelen om at man ikke har ansvar uten skyld (culpa), stammer fra romerne.

Romersk erstatningsrett hadde en tenkt person som ble kalt "bonus pater familias", noe som betyr "den gode, aktsomme familiefar". Når det skulle vurderes om en person hadde handlet uaktsomt ble hans handling sammenliknet med hva bonus pater familias ville gjort i skadevolderens sted. Uaktsomhet (culpa) ble konstatert hvis bonus pater ikke ville gjort som skadevolderen.

4. Norske landskapslover fra 800-tallet

Et lovsamfunn var et geografisk avgrenset område der folk levde livet etter felles lover og domsmyndighet. Lovene ble først vedtatt på allting der alle frie menn møtte. Senere ble alltinget til lagting, oppnevnte menn(nemdmenn) møtte på da på tinget. Lagdømmer var Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating.

Lagtingene hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende funksjoner. De mistet sin lovgivende myndighet i 1661, innføringen av eneveldet, og ble rene domstoler. Fra kong Sverres tid (1184–1202) var lagmannen, nemndemenn og lagrette kongelig oppnevnt. Retterting var øverste ankeinstans.

Gulatingsloven er eldst fra tidlig 900-tall, Eivindvik i Gulen kommune. Lovene som ble vedtatt, ble «sagt frem» muntlig på tinget. Senere skrevet ned, Gulatingsloven er fra ca. 1200.

Mannebøter var bøter man måtte betale til den fornærmede eller fornærmedes slektninger dersom man hadde begått en forbrytelse.

Vådeverk (uaktsomhet eller uvitenhet) ble ikke straffet, men det var bøter til skadelidte. Motsetningen var viljesverk som ble straffet hardere.

Det gamle norrøne bøtesystemet var objektivt. Loven inneholdt et takstsystem hvor plikten til å betale erstatning og botens størrelse var avhengig av av om det dreide seg om tørre eller blodige hugg, hvilket lem som ble skadet og andre objektive kjennetegn.

5. Magnus Lagabøtes landslov

Magnus VI Lagabøte Håkonsson (1238-1280).

Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Loven samlet de gamle landskapslovene i en felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven.

Den norske juristen Audun Hugleiksson (ca. 1240 – henrettet i 1302) var en arkitekt bak Magnus Lagabøtes landslov. Hugleiksson studerte i Bologna og Paris rundt 1260. Han kom hjem i 1266 for å arbeide med revisjon av Gulatingsloven.

Bakgrunnen for landsloven var også at Kristina av Tunsberg (født 1234 i Bergen, død 1262 i Covarrubias ved Burgos, Spania), det tredje barnet til Håkon IV Håkonsson, ble giftet bort til den spanske kongsbroren Don Felipe (1231–1274). Fra spansk side var formålet med ekteskapet å få sjømilitær støtte fra Norge i kampen mot muslimene. En gruppe fra hoffet reiste med henne til Castilla. Burgos var kroningsby for kongene av Castilla. Hennes bror, Magnus Lagabøte, ble kjent med Castillas landslov av 1265.

Magnus Lagabøtes landslov var gjeldende rett i Norge i over 400 år. Loven var skrevet på norrønt, noe de færreste kunne på slutten av 1500-tallet. Det ble gjort flere uautoriserte oversettelser.

Erstatning for personskader var tilsvarende takstsystem med bøter som i landskapslovene, Landsloven IV. Mannhelgebolken. Bøtene var ikke basert det økonomiske tap, men arten av skade.

6. Christian IVs Norske Lov 1604

Christian Kvart, Christian IVs lov var for det meste en oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Landsloven var skrevet på norrønt, noe de færreste kunne på 1600-tallet. Loven var gjeldende rett i Norge i 80 år. I 1687 ble den i sin helhet erstattet av Christian Vs Norske Lov, men også den videreførte mye av de samme reglene.

7. Christian Vs Norske Lov 1687(NL)

Ved kong Frederik IIIs død i 1670 trådte Kongeloven, som formaliserte kongens enevelde, fra 1665 i kraft. Arvekongen Christian V ga Danske Lov av 1683 og Norske Lov av 1687.

Norske Lov var basert på Danske Lov. Forskjellene dreier seg i stor grad om innrømmelser overfor særnorske rettigheter som blant annet ordninger for arve- og eiendomsrett.

Kongen bestemte i 1680 at det skulle nedsettes en kommisjon til å gjennomgå det norske lovverket og utarbeide en ny lovbok. Oppdraget var å gjennomgå Danske Lov (1683) som da vesentlig var ferdig, og å undersøke hvor mye av den som også kunne gjøres gjeldende for Norge. Med Danske Lov ble de gamle danske lovene fra middelalderen opphevet.

Norske Lov 1687 manglet en skarp sondring mellom straff og erstatning. Sjette bok (om Misgierninger) inneholdt bestemmelser om privatbøter. I kapittel 7 om "Afhug og Saar" er en del ulike legemskrenkelser nevnt med angivelse av botens størrelse. Kapitlet innholdt imidlertid også bestemmelser om erstatning i egentlig forstand. I NL 6-7-11 Siette Bog. 7 Cap

8. Straffeloven av 1842 (Kriminalloven)

Kriminalloven var den første norske straffeloven etter at Norge ble en egen stat i union med Sverige i 1814.

Kriminalloven – kapittel 26. Sammenblandingen mellom straff og erstatning var her forlatt, men det var fortsatt et vilkår for å kunne få erstatning at skaden var voldt ved straffbar handling.

9. Straffelovs Ikrafttræden (1902)

Straffelovs Ikrafttræden hadde bestemmelser om skadeserstatning i 3. kapitel.

§ 19 regulerte lidt tap og tap i fremtidig erverv

"Har Nogen paa strafbar Maade skadet an anden paa Legeme eller Helbred eller krænket ham paa Friheden, er han pligtig at yde den fornærmede, foruden Erstatning for den lidte Skade, tillige saadan Erstatning for Tab i fremtidigt Erhverv, som Retten under Hensyn til den utviste Skyld og Omstændighederne forøvrigt finder billig."

Ved lovendring 26. juli 1912 nr 4 ble ordene "paa strafbar Maade" tatt ut. Bindingen mellom straff og erstatning forsvant, og personskadene ble likestilt med tingskadene.

Gjeldende oppfatning var at erstatningen skulle utmåles skjønnsmessig. I Rt. 1959 s. 1073 heter det;

"Erstatningen er i samsvar med bestemmelsene i ikrafttredelsesloven § 19 utmålt skjønnsmessig etter billighet, under hensyn også til andre faktorer, herunder til den utviste skyld for ulykken."

10. Motorvognloven (1912)

Norge var i 1912 det første landet i verden som påla eieren av en motorvogn et rent objektivt ansvar for skade som motorvognen gjorde. Lovens § 33:

Skjer der som følge av motorvogns benyttelse, enten ved selve kjøringen, eller ved at veifarendes hester derved bliver sky, eller paa anden lignende maate, skade på person eller gods, er den for motorvognen ansvarlige piktig til at erstatte skaden, med mindre...

Loven ble erstattet av motorvognloven av 1926, som videreførte det objektive ansvaret.

Ved bilansvarsloven av 1961 falt det objektive ansvaret for motorvognens eier eller fører bort. Det ble innført forsikringsplikt slik at det nå er forsikringsselskapet som hefter for det objektive ansvaret.

Personskadeerstatningen utmåles etter de alminnelige regler.

11. Skadeserstatningsloven (1969 - 1973)

Skadeserstatningsloven ble vedtatt uten bestemmelser om utmåling av erstatning. Slike regler ble foreslått av Erstatningslovkomiteen i innstilling avgitt i mai 1971.

I Ot.prp.nr.4 (1972-1973) ble hovedlinjene i Erstatningslovkomiteens innstilling fulgte opp. Lovteksten ble noe omredigert. De nye reglene ble inntatt i skadeserstatningsloven kapittel 3. Det kom også inn bestemmelser om oppreisning og erstatning for ærekrenking til avløsning av reglene i straffelovens ikrafttredelseslov.

I proposisjonen side 15 ble prinsippet om full erstatning slått fast

"Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at erstatningsutmålingen fortsatt må ta som utgangspunkt at hele det økonomiske tap skal erstattes. Riktignok er det ofte særegne vansker og usikkerhet for så vidt angår tapsberegningen på dette område. Siktepunktet bør likevel være å utmåle en erstatning som dekker det økonomiske tap."

Videre at det skal gjøres fradrag for trygde- og pensjonsytelser

"Departementet er enig i at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag fullt ut for trygdeytelser og pensjonsytelser. Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning skal, sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap."

Menerstatningen kom med denne lovendringen. Det heter:

I § 3-2 bestemmes at en skadelidt som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, har krav på en særskilt menerstatning. Menerstatningen er en nyskapning i forhold til gjeldende rett, hvor erstatning for ikke-økonomisk skade (såkalt oppreisning) bare kan tilkjennes dersom skaden er voldt med forsett eller grov uaktsomhet. Menerstatningen skal etter lovutkastet fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.

Lovendringen ble vedtatt i lov 25 mai 1973 nr 26. Etter det har spørsmålet om full erstatning hatt en rivende rettsutvikling. Særlig viktig for metodespørsmål og beregning er boken "Skatt og skade" 1985 av Nils Nygaard, og tre høyesterettsdommer fra 1993.

Men det er også motkrefter mot full erstatning som ønsker seg tilbake til forhistoriske løsninger med standardisering.

12. Voldsoffererstatning (1976)

Voldsoffererstatningsordningen ble opprettet som en billighetsordning i 1976. Ordningen var da fastsatt i forskrift av 11. mars 1976. I 2001 kom lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven).

Loven ble avløst av lov om erstatning fra staten til voldsutsatte fra 2022, i kraft 1. januar 2023.

Personskadeerstatningen utmåles etter de alminnelige regler, men maksimalt 60 G.

13. Skadeserstatningsloven § 3-2a (1987)

Trine-dommen RG 1982 s. 632, inntektstap baset på gjennomsnittsinntekt for kvinnelige funksjonærer i 1981, ble oppfattet som kjønnsdiskriminerende. Arbeiderpartiets medlemmer i justiskomiteen i 1985 ba departementet utrede alternative standardiserte prinsipper for erstatningsutmåling ved personskader.

Ved Ot.prp.nr.81 (1986-1987) ble det fremmet forslag om endringer i erstatningsloven basert på det grunnprinsipp at erstatningen til barn under 16 år skulle skje etter standardiserte normer. Ny § 3-2a i skadeerstatningsloven, tilføyd ved lov av 18. desember 1987 nr. 96. Skadelidte som ikke var fylt 16 år på skadevirkningstidspunktet fikk menerstatning og inntektstap beregnet etter medisinsk invaliditet, maksimalt 40 G.

Dette var det første unntaket fra full erstatning i skadeserstatningsloven. Standardiseringen ble en ulykke for skadelidte, også for kvinner. Loven ble endret i 2015, i kraft 1. mars 2018.

14. Midlertidig pasienterstatningsordningen (1988)

1987 ble det vedtatt å iverksette en prøveordning som skulle gi erstatning for behandlingsskader i offentlige somatiske sykehus, samt private sykehus som var omfattet av fylkeskommunale helseplaner eller fikk sine utgifter dekket over statsbudsjettet. Regler for ordningen.

Ordningen objektiviserte vilkårene for å få erstatning.

Lov om erstatning ved pasientskader er fra 2001, i kraft fra 01.01.2003.

Erstatningen utmåles etter de alminnelige regler. Fra 15.03.2021 skal imidlertid menerstatningen fastsettes etter separasjonsprinsippet, forskrift om menerstatning ved pasientskade § 5, ikke etter differanseprinsippet.

15. Lov om produktansvar (1988)

Lov om produktansvar av 1988 omfatter også personskader. Det er særlig aktuelt ved legemiddelskader. Loven er tilpasset rådsdirektiv 92/49/EØF.

Erstatningen utmåles etter de alminnelige regler.

16. Forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (1991)

Justisdepartementet nedsatte i 1989 et utvalg med oppdrag å utarbeide forslag til forskrift om standardiserte regler om erstatning ved yrkesskade eller yrkessykdom samt å vurdere om tilsvarende standardisering er ønskelig ved utmåling av erstatning etter andre lovfestede og ulovfestede erstatningsordninger.

Yrkesskadeforskriften av 01.01.1991. Dette var det andre unntaket fra full erstatning.

17. NOU 1994: 20

Etter yrkesskadeforskiften fortsatte samme utvalg med spørsmålet om tilsvarende standardisering er ønskelig ved utmåling av erstatning etter andre lovfestede og ulovfestede erstatningsordninger.

Utvalgets innstilling er i NOU 1994: 20. Innstilling førte ikke til endringer i lover eller forskrifter.

18. NOU 2011: 16

Personskadeerstatningsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av juni 2008. Mandatet var å utrede og utarbeide forslag til lovbestemmelser som standardiserer reglene om utmåling av erstatning ved personskader. Utvalget bes særlig vurdere om de nyreviderte danske reglene i større eller mindre grad bør påvirke utformingen av norske generelle regler.

Det ble foreslått standardisert inntektstapserstatning, utgifter og hjemmearbeid. Nytt i norsk rett var smerteerstatning.

Ut over ny barneerstatning er forslagene ikke fulgt opp.

19. Lovendring barneerstatning i kraft 1. mars 2018

Den standardiserte barneerstatningen fra 1987 møtte mye kritikk.

Prop. 110 L (2014-2015) foreslo endringer med utgangspunkt i forslag i NOU 2011: 16. Lovendring i skadeserstatningsloven § 3-2a ble vedtatt i 2015. Endringen er i kraft 1. mars 2018.

Erstatning for inntektstap og verdien av arbeid i hjemmet er standardisert. Menerstatning, erstatning for utgifter, skatteulempe på fremtidige utgifter samt oppreisning behandles etter de alminnelige regler.

20. Kapitaliseringsrente(2021)

Ved lovendring av 30. april 2021 i skadeserstatningsloven § 3-9 ble det gitt adgang til å fastsette kapitaliseringsrente i forskrift.

Ved forskrift av 26.08.2022 ble kapitaliseringsrenten satt til 2,5 %.